På samme måte som ordet «estetikk», er «sted» et ord arkitekter stadig vender tilbake til og benytter seg av i den retorikken vi omgir vårt daglige virke med. Særlig i diskusjoner der man skal argumentere for arkitekturens verdi, som for eksempel i møte med oppdragsgivere eller lokale myndigheter. Da bruker vi uttrykk som «stedets kvaliteter», «stedstilhørighet», «stedsutvikling». Til og med «stedskunst». Men hva er et sted? Er det en samling ulike objektive kvaliteter som knytter seg til et bestemt geografisk punkt, og som man kan analysere seg frem til ved en såkalt «stedsanalyse»? Eller er det et sekkebegrep som kan romme et antall subjektivt utvalgte deler av en opplevelse, som man kan benytte seg av i beskrivelsen av et prosjekt for å få sine samarbeidspartnere til å nikke gjenkjennende?
«Stedsutvikling» er også et av de operative begrepene som er begynt å dukke opp i diskusjonene om en ny norsk arkitekturpolitikk. Det lyder jo som et område der politikere og fagpersoner kan møtes. På Norsk Forms hjemmesider siteres p.t. Kultur- og kirkeminister Trond Giske, som ved åpningen av den nylig avholdte arkitekturpolitikkonferansen skal ha uttalt at «God arkitektur kan gjøre mirakler for et sted». Det han faktisk sa, hvis man hører på åpningstalen som også er lagt ut, var: «God arkitektur og planlegging kan gjøre mirakler for et område.» Område. Omgivelser. Sted. Kanskje ordvalget ikke spiller noen rolle. Men det er interessant at ordet «sted» stadig vekk sniker seg til en fremtredende plass i diskusjonen.
Arkitektur N nr. 04/2009 | NAL
